Ferien startet med noen rolige dager i Sandefjord. Krabbefiske på Langeby, morgenkaffe for mor og sønn hos Smak , noen runder med frisbee i badeparken og rekespising på brygga. Super middag hos Skeie, pizzeria for tanter og onkler i hagen, hvor B. var kelner og far kjevlet tynne bunner på harde livet.
Årets Frankriketur startet med noen dager i Berlin med sigthseeing. Historiske byggverk, rester av muren, Checkpoint Charlie, det jødiske museum, Holocaustminnesmerket og DDR-museumet gjorde stort inntrykk. Også matbutikken på KaDeWe, da!
Vel "hjemme" i Provence var dagene preget av gjensynets gleder, rolige og ikke så altfor varme, med god mat, god vin og gode venner. Padling på Sorgues, marked i Aix, lunsj ved Middelhavet, teaterfestival i Avignon, gatedans i Pertuis.
Og så kom meldingen fra Norge. Om ondskap, bomber, skudd, ødelagte liv, ungdom som ble borte for alltid.
Et mareritt ingen av oss kan fatte. Daglige førstesideoppslag i lokalavisen. Naboer og venner som vil vite. Slakteren og fiskehandleren, kundene spør hvordan slikt kan skje. I Norge?
Vantro, sinne og tårer. Engstelsen for venner som er hjemme.
Sakte har livet nærmet seg det nesten normale for oss som ikke er direkte berørt av tragedien. Men tankene våre går til alle de som har mistet en som ikke skulle mistes. Til de som har fått liv og helse ødelagt av ondskap.
Må det aldri skje igjen!


Men akk. Så glemmer jeg min gode venn fennikel for en stund. For fennikel er lett å glemme, beskjeden som den er av utseeende. Og litt bortgjemt i grønnsaksdisken. Men det den mangler i utseende, tar den kraftig igjen i smak. Som er sterk, nesten litt lakrisaktig, men allikevel delikat.

Alene på kjøkkenet, på jakt i skapene etter noe spiselig. Snart kommer A. hjem etter en lang reisedag. Og vi kan ha en rolig kveldsstund sammen, den første denne uken.








